For meg er det kunstige skiller

Det er mange som tror at de må ta stilling 100% til det å være “alternativ” eller “skeptiker” i disse dager. Stillingskrigen har blitt hard. Mange opplever at hvis de kaster seg inn i et offentlig ordskifte om en sak, så blir de kritisert for andre standpunkter de har hatt før eller har i andre saker. Også blir ikke diskusjonene om sak, men om dette er en person man kan stole på. Det er synd, for jeg tror ikke dette er fruktbart for noen. Og jeg tror ikke på vanntette skott. Slik er det for eksempel med diskusjonen rundt meditasjon og forskjellig typer energiøvelser. Yoga er i ferd med å bli “mainstreem” fordi den settes inn i et helseperspektiv, slik pilates og zumba også blir. Men den tradisjonen yoga kommer fra ser ikke ikke fysisk og psykisk helse adskilt, men som to av flere viktige områder som samspiller og styrker hverandre slik at mennesker kan bli en bedre utgave av seg selv. Mindfullness er også på vei inn i det norske helsevesenet og jeg bifaller selvfølgelig det. Likevel synes jeg det er synd at man “skreller” bort filosofien hvor praksisen er en del av et større selvutviklingsprosjekt for hele mennesket og dermed også har et “åndelig” perspektiv. Det er som om vi i vesten (en dårlig kategori egentlig) bare greier å anerkjenne delene hver for seg – og har vanskeligheter med å se noe som streber mot helhet. Forståelig så lenge vi nesten bare tror på noe som kan veies og måles i doble blindforsøk. Det er vanskelig å bevise individuelle forskjeller eller sammenhenger hvor det også inngår mange variasjoner. Men vi kan heller ikke bevise at større sammenhenger ikke finnes, eller ikke er av verdi.
Da jeg var med på å ta intiativ til Tverrfaglig Helsegruppe for Hiv og Aids ( støttet av PLUSS og Ekstralotteriet) midt på 90-tallet var vi en gruppe med forskjellige behandlere og veileder som jobbet sammen i gruppe for hver pasient i prosjektet – under en leges veiledning – som også var åpen for en del alternative metoder. Her kunne vi se hvordan nettopp synergieffekten spilte inn. Fordi vi var en gruppe av behandlere som sammarbeidet om samme pasient kunne vi diskutere oss fram til hvilke pasienter som vi trodde ville kunne ha nytte av hva, til hvilken tid, og vi kunne sammen lage planer om når i prosessen det var nyttig å bruke forskjellige verktøy og behandlingsmetoder eller kombinasjoner av disse. Prosjektet ble godt dokumentert gjennom intervjuer og spørreskjma og sentralt stod opplevelsen av livskvalitet i tillegg til at vi kartla minskning og fravær av symtomer. Gruppen hadde ikke som mål å gjøre pasientene friske fra Hiv – men å lette hverdagen både fysisk og psykisk. Et parameter var felles. Det ble tatt hårprøver av alle før og etter prosjektet og Nobel prisvinner Linus Pauling sin lille vitamin/mineralbedrift “Growth company” ga oss gratis tilskudd til alle under prosjekttiden. Her fikk vi også kontakt med labaratoriet i USA som kunne si at de prøvene vi tok før prosjektstart viste en mineralprofil de så hyppig hos mennesker med Hiv og Aids. Hårprøvene etter prosjektet viste en markant forandring av denne profilen til det bedre.
I intervjuene gikk det fram ( både for gruppen som var på de nye medisinene og de som valgte å ikke begynne med dem) at selv om de var fornøyd med at  vi kunne hjelpe dem med symtomene og bivirkningene som kvalme, diarré, søvnprobelmer m.m. ( vi hadde med en akupunktør som hadde gode erfaringer fra Uteseksjonen) – så var det Livsveiledning  de hadde opplevd hos meg som skåret høyest i forbindelse med opplevelsen av livskvalitet. Jeg tror likevel ikke dette hadde skåret så høyt alene. Jeg tror nettopp det at vi greide å jobbe mer helhetlig var utslagsgivende for resultatene. Og det er i grunnen det jeg skulle ønske vi kunne fokusere mer på. Samarbeid og tverrfaglighet som kan gavne våre klienter, pasienter og våre nermeste. Styrker vi de allerede ganske så rigide skottene mellom de forskjellige behandlings/veiledningsmetodene er det nettopp klienten/pasienten som taper. Her er rapporten: http://www.iliana.no/artikler/thha_rapporten.pdf

Mange mener at Trygdekontoret bommet

Jeg følger med på diskusjonene rundt Trygdekontorets ufine angrep på en navngitt kvinne, som gjennom innslaget blir “tatt” bakfra i en pornografisk sketch. Det er så mange nivå i denne saken som skriker etter kommentarer at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Det virker som om dette var dråpen som fikk det til å renne over for mange kvinner (og noen menn). I seg selv en stor nok sak, men den får mange forgreninger og aktualiserer et kollektivt sinne mange har følt på i forbindelse med års seksuell trakasering av forskjelllige kvinner som høyner sin stemme i det offentlige rom. Jeg tror det (mange) menn ikke forstår er at kvinner erfarer strukturell undertrykkelse, alså ikke personlig undertrykkelse, men våre personlige erfaringer er også koblet til en gruppeerfaring som kjønn. Det er jo det Simone de Bovoire sa: Menn er sett på som mennesker og kvinner som kjønn. Dermed er det også ikke så merkelig at vi ofte kan føle et kjønnsspesifikt angrep på en kvinne som et angrep på oss selv. Rett og slett fordi vi har så mange lignende erfaringer å trekke på fra vårt eget liv. I tillegg er vi jo ikke dumme eller historieløse. Kvinner som gruppe blir behandlet som annenrangs i store deler av verden. Og den som kjenner til kjønnsforskning vet at den samme handlingen gjort av en mann og en kvinne tolkes helt forskjellig. Dermed er det ikke mulig å “slå tilbake” med samme mynt. For mynten ser anderledes ut på baksiden. Forslagene om å ta Seltzer “bakfra” får ikke samme mening hvis en kvinne står bak – de seksuelle bildene blir helt absurde. Ja, det er også menn som blir voldtatt, men det store bildet av kvinner som voldtas i krig viser at dette også kan brukes som et våpen. Og at Kari Jaquesson skulle “settes på plass” er det vel ingen tvil om? Usmakelig og absolutt viktig å reagere på. Yttringsfriheten for enkeltmennesket skal være sterkt. Men vi har redaktører og faglige etiske råd som i offentlige sammenhenger bør kunne skille mellom person og sak og som bør ha en viss kunnskap om maktforskjeller i samfunnet. Jeg har også sendt inn min klage til NRK.

Hva skal jeg bruke året til?

Jeg liker startstreker og målstreker. Jeg liker å kunne veie og måle. Jeg liker å se konsekvenser og resultater. Kanskje er det derfor jeg har satt igang så mange prosjekter i mitt liv? Alt kan selvfølgelig ikke måles i vitenskapelig forstand. Og mange ganger ser man ikke konsekvensene før lang tid er gått. Det kan være frustrerende. Min mor har sagt så klokt at av 10 prosjekter må man regne med at 8 går i dass. Det har jeg også erfart. Og jeg tror det er riktig å si at den som kan tåle dette er kanskje også i stand til å gjennomføre de to som blir til noe?
Hver romjul tikker hodet og hjertet fortere for meg. Jeg tenker, føler, summerer, evaluerer og spør meg selv de samme spørsmålene som jeg spurte meg selv i fjor: Bruker jeg livet mitt slik jeg ønsker? Jobber jeg med det som kan gi resultater? Er det noe jeg kan slutte med og/eller begynne med som kan gi meg selv og verden noe mer verdifult enn det jeg har brukt tiden min på til nå? Hva er jeg best til? Hva har jeg som kan trengs? Og hvordan kan jeg bli modig nok til å stå fram med det jeg kan tilby?
Det er ikke alltid så store forandringer som kommer ut av dette. Ofte er det bare en liten justering som skal til. For jeg er heldig som allerede jobber med ting jeg er interesert i og saker jeg opplever er til nytte og glede også for andre.

Jeg tror de fleste har en indre trykk som kan oppleves både som et problem og som en gave. Spørsmålet er om det kommer til uttrykk? Som Livsveileder ser jeg hvordan mange ikke lever eget liv, men forsøker å oppfylle andres drømmer om eget ulevd liv. Det kommer skjeldent noe godt ut av dette for noen av partene. Men hvordan finne sitt indre gull? Og hvordan finne utrykket for det?
Selv bruker jeg meditasjon som et utgangspunkt. Og jeg benytter flere måter å meditere på. Noe kan man kanskje like gjerne kalle øvelser eller visualiseringer, og noen metoder benytter sterkere eller svarkere formaspekter og mindre eller sterkere viljeskraft.
Først bruker jeg oppmerksomhet på avslapping og pust. Jeg passer på å holde hjernen våken, slik at jeg skifter mellom å se, høre og kjenne pusten, kroppen, spenninger og avslappethet. Jeg legger merke til hvor åndedrettsbølgen går og hvor den ikke går fra lungene og ut i kroppen. Jeg legger merke til lukt, smak og mine tanker, innfall – uten å gjøre noe annet enn å legge merke til dette. Det er som om jeg sitter i en liten båt på en elv med mange forgreninger. Med et seil som vinden blåser i og en strøm som tar meg med hit og dit. Jeg legger merke til alle tre; føreren av båten, selve båten og verden rundt. For det er som regel tre tilstede.
På et tidspunkt kan jeg velge å legge merke til at det finnes et lite ror på båten som jeg/føreren kan ta tak i hvis jeg/hun vil. Og nå og da tar jeg tak i roret og styrer båten dit jeg ønsker i forhold til de mulighetene jeg opplever båten har i de omgivelsene jeg opplever er rundt båten. For meg er dette et godt bilde på livet. Jeg lever i en tid med en tidsånd, i et land, i en famile. Og jeg har en båt som består av den kollektive og min personlige historie. Den er bygget av mine dumheter og mine klare øyeblikk, mine erfaringer som jeg har kontakt med og alle de erfaringer jeg fortrenger uten å vite om dem. Og likevel; i båten sitter den som fører båten, byggemsteren, den indre kunstneren, impulsen bak tanken, handlingen, følelsen – SELV – som kan kalles mye, og som er mitt grunnfjell, mitt spingbrett ut i verden og som er genuint særegent og som jeg er helt overbevist er like verdifull som et sandkorn på en strand. For uten akurat dette sandkornet ville ikke stranda blitt den samme. :-)
Og jeg tror at det jeg velger blir viktig fordi jeg velger det. Jeg lar ikke vinden eller strømmen eller båten velge for meg. Men jeg er klar over begrensningene og muligheten som de gir meg.

Noen ganger vil jeg likevel velge å seile mot strømmen, andre ganger vil jeg la meg føre mer enn jeg selv fører. Jeg er likevel klar over at jeg har et lite ror som kan brukes. Og det er ikke lite i seg selv!

Andre ganger bruker jeg meditasjoner hvor mitt fokus flyttes fra “sted” til “sted”. Jeg kan benytte aura og chakra som kart, eller fokusområder. Og noen ganger sitter jeg å noteter og tegner underveis.

Det viktigste er at jeg gir meg selv tid og rom til å reflektere i denne tia. Og er det noe jeg har dyp tillit til så er det at jeg finner veien hver gang jeg har latt meg gå en stund utenfor vei og sti. Det kalles kanskje tillitt, men det er ikke noen andre eller noe annet som velger for meg. Det er jeg sikker på. Det er jeg som tar tak, som handler og som velger. Og det er jeg glad for! Det er likevel slik at når jeg velger noe som gir en dyp ressonans i mitt indre, så føler at jeg at jeg har koblet meg til noe mer, noe større. Jeg blir større og ikke mindre av å gjøre mine individuelle valg! Som om vinden og båten lyster meg og som om elven også er helt på min side. Det er i dette jeg henter min kraft.

Hver januar tilbyr jeg og og noen flere ILIANA-livsveiledere en mulighet til meditasjon og refleksjon gjennom den årlige Nyttårsmeditasjonen. I år kan du komme til UNITY i Oslo 8. januar kl.19.00-22.00 og det blir sansynligvis også i Hattfjelldal 20. januar kl.18.00-21.00 og Mosjøen 21. januar kl.18.00-21.00. Ta kontakt på kontor@iliana.no så får du all info. Arr. finnes også på Facebook.

Jeg vil ha alternativer!

Jeg hadde håpet vi var på vei fra det autoritære helsevesenet hvor legen bestemte over pasienten til den autonome klient/pasient. I kjølvannet av å ville værne syke, ser det ut til at flere av mine valgmuligheter er i ferd med å forsvinne. Jeg ønsker meg valgmuligheter både innenfor helsevesenet og utenfor. Selvfølgelig skal vi også ha klageinstanser og regler. Men jeg ønsker meg flere alternativer, ikke færre. Noen ganger vil jeg benytte komplementære metoder og andre ganger vil jeg ha rett til å velge noe annet enn det en behandler innenfor eller utenfor det offentlige helsevesenet mener er best for meg. Værnet og styrkingen av den autonome pasient/klient er fremdeles en viktig kamp og her må ikke staten bli en formynder slik faren/patriarken i flere europeiske land fremdeles er. Han har ofte enerett til privat informasjon om helsetilstanden til alle i familien. Slik er det heldigvis ikke lenger i Norge.
Det er det “alternativt” betyr for meg. Mange alternativer og komplementære valgmuligheter. De som setter vanntett skott mellom det som det offentlige til en hver tid tilbyr og det som såkalt er “utenfor” er i ferd med å kaste barnet ut med badevannet. At mange er så uinformerte at de tror at dette skille er globalt hjelper lite. Realiteten er at skillet mellom offentlig godkjent og/eller tilgjengelige behandlingsformer settes forskjellige steder i forskjellige land. I Norge ser det ut til at det finnes sterke krefter som jobber for en innstramming slik at mangfoldet bli mer og mer enfoldig. Det er ikke en god utvikling i et land hvor hver person faktisk ønsker flere og ikke færre valg. Og vi ønsker å bestemme mer og mer over eget liv og egen kropp!

Empowerment

Jeg var ikke særlig glad i skolen. Som en uoppdaget dyslektiker var det selvfølgelig nedturer hvor innsatsen ikke ga restulteter. Men det var egentlig ikke det som var det værste. Det var en blanding av følelsen av at kunnskapen ikke var relevant, at lærerene drev deg gjennom et pensum du ikke hadde noen påvirkning på, men aller mest at skolehverdagen virket så uoversiktlig, forvirrende og dønn kjedelig. Mye har har skjedd siden da, men det er likevel et fag som mangler. Faget om livet. Faget om egen utvikling. Faget om det vi lengter etter, om å finne vår vei og så videre. Det er ikke livssyn eller religion, det er ikke seksualundervisning eller psykologi. Det er faget som gir meg tilgang til den jeg ER. Den jeg opplever jeg ER når jeg er meg SELV. Kanskje nettopp fordi jeg synes skolehverdangen var så vrang, så har jeg drømt om å kunne være med å tilby skolebarn og ungdom noe mer.
Det begynte med at jeg ble invitert til å holde 5 timer for en gruppe elevmentorer ved en videregående skole i Nordland. Jeg valgte en liten teoretisk om SELVutvikling slik jeg ser det og og en mer praktisk del om vår indre kreative evne. Det var drømmereisen som virkelig slo ann! Jeg hadde laget en visualisering som begynte med en avslappningsøvelse som så gikk videre til en reise fra et tårnværelse med utsikt, til ned i borgen, gjennom landsbyen, over vollene, gjennom dyrka mark til utmarka og ut til grensene for dette indre landet. Elevene skapte bildene selv, men noen antydninger og forslag fra meg. Så snakket vi om reisene. I seg selv er jo dette spennende. Bare det å høre at alle lager så forskjellige bilder er morsomt. Men det morsomste var å koble dette til tanker om seg selv. Det finens flere tolkninger av symboler, derfor bruker jeg mest tolkninger i samtale med den det gjelder. Hvis stemningen i landsbyen var uhyggelig spør jeg om dette minner om noen situasjoner i personens liv. Også sier jeg, som jeg også sier i forbindelse med drømmetolkning, at din indre byggmester og kunstner vil alltid deg vel. Hvis det du møter på dine vei er ubehagelig, er det er noe mer som skjuler seg bak symbolet, og det som skjuler seg er alltid dine egen ubrukte ressurser. Det er den vinklingen jeg velger å benytte. Og det nytter!
Forprosjektet DU ER GOD med en gruppe frivillige elever og en gruppe frivillige lærere ble holdt våren 2014. Pusteøvelser, øvelser for å finne ut hvordan man til enhver tid virkelig har det, forståelsen av at man er medskaper i livet, drømmereiser og noen fysiske øvelser – alt ble gjennomført 4 ganger i løpet av våren med ca. 4-5 timers økter for hver gruppe hver gang. Tilbakemeldingene er overveldende!

Det er vanskelig å finne penger til slike prosjekter, og det er ikke så populært å hente inn eksterne ressurser. Men når fagkunnskapen ligger utenfor skolen er jo dette nødvendig. Det er ikke bare jeg som ønsker å tilby elever noe styrkende – men det er ikke så mange som jobber med indre styrke og resurser, indre iboende evner og lengsler. Her mener jeg at erfaringen fra ILIANA akademiets over 30 års jobbing med mennesker i alle aldre kan komme mange til nytte.

DU ER GOD heter prosjektet i Nordland. Og jeg håper virkelig at vi kan være med på å hjelpe elever til å finne sitt eget indre grunnfjell gjennom forskjellige metoder som alle vekker den iboende styrke i hver enkelt elev!

Se også intervjuet med mine to samarbeidspartenere i prosjektet: https://www.nfk.no/aktuelt/du-er-god.789883.aspx#.VGw29yJW-Tg.facebook

Jobber du på en skole og er interessert, så er det mulig å invitere meg til et møte med ledelsen. Jeg forteller gjerne om prosjektet til flere.

Netthets fra hetserne?

Nå har en gruppe fra Human-Etisk Forbund fått offentlige penger til å være nettpoliti og jobbe mot hetserne på nettet. Er det mulig?

Jeg snublet over Trude Hole sitt blogginnlegg og fikk dagens opptur. Jeg anbefaler dere å følge hele saken og lese tidligere innlegg også. http://trudehelenhole.blogg.no/1389344287_massesuggesjonens_far.html Fresk kvinne med tydelig tale. Og en viktig debatt! For her er det en kampanje som ikke alle er klar over. En del av dere husker kanskje at Human-Etisk Forbunds internblad ( opptrykk i 80.000 eksemplarer ) brukte ansiktet mitt på en helside som illustrerte en kritisk artikkel av “The secret”. De hadde klippet ut øynene mine, gitt meg faraohår og billedteksten var at selvutviklingsguruer som meg mente at man bare kunne tenke og så få alt man ønsker seg. Midt på brystet hadde de limt emblemet til “The Secret” som om den var en medalje. Ironist nok har jeg holdt flere kritiske foredrag mot en slik tankegang, men det spilte jo ingen rolle her. Her skulle bare noen de ikke likte henges ut og det med fullt trøkk! Med hjelp av advokater og oppfordring fra Pressens faglige utvalg fikk jeg 50.000 i kompensasjon samt en beklagelse i avisa. I tillegg fikk jeg en usensurert artikkel. Jeg valgte å ikke skrive om selve saken, men om hvordan jeg som tidlig politisk aktivist oppdaget de indre undertrykkelsesmekanismer som holder folk fanget og skrev at jeg mener at “indre politikk” er like viktig i vår tid som den ytre. Meditasjon og energiarbeid skaper nemlig friere og modigere mennesker. Hadde forøvrig folka bak boka “The Secret” funnet fram til oppslaget hadde nok prisen på boten vært en annen.  Mer om denne historien kan du finne på tidligere blogginnlegg.
PS: Jeg for viktige diskusjon, men la oss diskutere sak og ikke person. Trude Hole, som jeg forøvrig ikke kjenner fra før, blir av “antihetserne” hengt ut pga sine FB-venner og andre interesser, karakterisert på seksistiske måter og rett og slett tråkka på. Lavmål med andre ord.

Kropp og sinn og salt!

En av mine lærere i grunnmedisin på Arcanum i Gøteborg på begynnelsen av 80-tallet var hjerneforsker. Jeg studerte klassisk homeopati, og som et forsøk på å få anerkjennelse for studiet hadde skolen valgt topp forskere til å undervise i skolemedisin og leger fra England til å undervise i Homeopati som selvfølgelig også var homeopater. I dag ser vi hvordan homeopatien har vanskeligheter med å vinne fram, selv om mange erfarer gode virkninger i hverdagen.
Men jeg fikk i alle fall en suveren innføring i Allopati ( skolemedisin) langt over sykepleiernivå. Og det er jeg fremdeles glad for i dag. For kroppen vår avslører om og om igjen intrikate viktige sammenhenger mellom systemer, organer og psyke.

Foreleseren om hjernen og nervesystemet begynte sin første forelesning slik: “Det jeg lærer dere nå må dere lære, for jeg holder en høy stryk. Men i morgen er det feil.” Jeg husker at det gikk et sukk gjennom studentgruppen og de fleste tenkte nok, herlighet, hvorfor skal jeg lære det som blir feil? Og så la jeg merke til noen få som i stedet for å synke sammen, faktisk så ut som om de fikk en mer oppreist stilling og enda større ører og øyne, og kanskje tenkte de som meg: Endelig en skolemedisiner som kan sine ting og snakker sant!

Jeg har fortsatt å lese og fortsatt å lære også innen skolemedisin og ernæring og er fascinert over hva vi etter hvert finner ut av. Det er ikke mange år siden man fant ut at 90% av all serotonin produseres i tarm, og enda møter jeg leger som ikke tror på kost! Nå vi vet til og med at det er flere signaler fra tarm til hjerne enn andre veien. Hvem styrer da hva tenker jeg?

Da jeg lærte at det går direkte nervesignaler mellom hjerte og hjernen begynte jeg å tenke på hvorfor visdom “kjennes” riktig ut i brystet.

Innen ernæring er det utrolig mye å lære. Men at salt ikke alltid er salt har jeg visst fra Julie Vøldan på 70-tallet. Norske myndighetene ber folk å kutte ned på salt uten å skille. Koksalt som er det mest brukte er et raffinert salt som inneholder hovedsaklig natriumklorid. I naturlig salt som havsalt eller bergsalt er forholdet mellom for eksempel kalium og natrium balansert, men i raffinert koksalt er blant annet kalium fjernet. Koksalt er ofte finknust og trenger antiklumpemiddel av forskjellige typer. Det kan være varianter av aluminium, eller E535, E536 og E538, som alle er basert på cyanid. I mange land er det påbudt å tilsette nervegiften fluor i salt, og det norske mattilsynet fikk i 2006 forespørsel om det samme.

Info til det siste avsnittet er tatt fra denne artikkelen:http://kilden.info/?p=698

Selv tar jeg gjerne en strøken teskje uraffinert havsalt i et glass vann noen morgener i uka. Og en neseskyllig med havsalt er vidunderlig når forkjølelsen truer, eller bare som et godt morgenrituale. Og jeg strør maldonsalt, himalayasalt eller ILIANA-lærer Inger Rølland sitt vidunderlige saltblanding med havtorn fra Sverige over maten, vel vitende at jeg får i meg gode mineraler som er nyttige for min kropp!

Ønsker vi bare lykke?

Lene Wikander har skrevet en interessant kronikk på www.tarapi.no “De tar livet fra meg med lykke” skriver hun. “Og får du attpåtil kreft eller en annen potensielt dødelig sykdom i dette rosa bomull-samfunnet vi kaller verdens beste land å leve i, så er det bare èn vei ut av uføret. Det er å vise takknemlighet, glede og positivitet over berikelsen en slik motgang gir deg. Å vise svakhet er den største synd og langt på vei kanskje også selve årsaken til hele elendigheten når alt kommer til alt.”

Vi skal kanskje ikke så langt tilbake i historien for å finne ideene om at sykdom er en straffedom fra en allmektig Gud. Man skulle kanskje tro at et mer sekularisert samfunn som vårt hadde tatt knekken på denne tankegangen, men nei, den har rett og slett ikke dødd ut, men dukker opp igjen blant annet i visse deler av den aller mest positivistiske retningene innen New Age og med aktive følere inn i den store veileder/coaching bransjen. Jeg skjønner motstanden mot påført lykke og mistenkeligjøringen i forbindelse med egen delaktighet i forbindelse med sykdom.

Å forlate offertankegangen er likevel viktig i seg selv. Men pass på at du ikke ender i den andre omnipotente grøfta! Å være medskapende er for meg et bedre begrep. Å tenke på seg selv som medskapende innebærer selvfølgelig også noe ansvar. Men det betyr ikke at du tar på deg skylden for alt som skjer i ditt liv. Å være medskapende gjør det mulig å være delaktig i det som skjer rundt en selv og i en selv i livet. Men det betyr likevel ikke at du har alle tenkelige muligheter eller kan bestemme over alt. Det er tydeligvis vanskelig å forstå at det finnes valører mellom svart og hvitt, mellom lykke og ulykke, mellom å være offer og være Gud.

Lykke er heller ikke den eneste ønskelige tilstanden i livet. Alle emosjonene fra sinne, frykt, sorg og glede kan oppføre seg som mer eller mindre funksjonelle. Og når de her og nå ikke alltid er funksjonelle heller, vel så kan de ha den funksjon at de setter en i kontakt med tidligere erfaringer, som kan ha godt av å bli luftet ut og husket igjen.

Sorg og gråt har begge en funksjon i seg selv. Frykt er helt reelt. Og å undertrykke frykten gir den faktisk større makt. Sinne kan også bane vei slik at ubrukte krefter får komme fram. Og overstadig lykke er ikke alltid av det gode. Det kan få barn til å kaste opp og det kan faktisk få noen til å kjøre av veien.

Vi sitter som samfunn fremdeles ganske fasst i den kristne todelingen av verden. Godt og ondt, svart og hvitt, rett og galt. Denne oppdelingen fremmer ikke vekst. Vi mennesker ligner resten av naturen på den måten at det kommer tider hvor motstand krever noe annet av oss enn vi trodde før vi ble rammet.

Det er kanskje ikke så merkelig at lykke og vel-lykke-thet har blitt udiskutable mål i vår kultur. Vi gjemmer det vi opplever som ubehag, selv om de fleste av oss faktisk opplever at motgang og tyngre emosjoner bringer en dybde inn i livet vårt og at død og sykdom ofte kan vekke oss fra en “rosa drøm”.

Nå har ikke jeg noe i mot rosa heller. Rosa er en farge som får gjennomgå i mange sammenhenger rett og slett fordi den forbindes med kvinner. Mannlige homoseksuelle fikk den rosa trekanten i nazileire, fordi de ikke var ansett som ordentlige menn. Lesbiske fikk den sorte trekanten fordi det var djevelens farge, og faktisk enda værre enn rosa. For når noe kalles rosa, vet vi at det ligger en ikke så alfor gjemt kvinneforakt i utsagnet.

Jeg forstår likevel godt hva Lene Wikander er sint for, og jeg deler mye av hennes tanker. Jeg deler hennes kritikk mot den mest ekstreme siden av “the secret” ideologien, og har vel vært en av de få innen alternativbransjen som har holdt kritiske foredrag om dette fenomenet. Men jeg vil heller ikke i den andre grøfta. Tanker og affirmasjoner kan hjelpe i en tilfriskningsprosess, men de står ikke i motsettning til å tillate mange av de naturlige reaksjonen vi som mennesker har på sykdom og smerte, Tvert i mot. De tanker vi undertrykker kan virke som indre støysendere og skape mer ubehang. De tanker og emosjoner som får lov til å komme fram i lyset er med på å gi livet valører som også er viktige å ta med, og så kan de være med på å styrke den som tør å føle!

Trenger vi refs fra autoriteter?

Jeg kan også la meg rive med av moralsk refs ispedd rettferdige harme som det kan høres ut som professor Fugelli benytter seg av, når han i en lettere humoristisk tone forteller folk at de må slutte å syte. De må slutte å tro at verden er lett og han sier så flott at vi alle må leve livet og danse med døden. Hvem kan være uenig? Det kan være mye sannhet i en god refs. Legen Skavlan, som for øvrig har en sarkastisk tone i sine innlegg sier noe av det samme. Nå må det være slutt på kravene fra alle dem som tror at helsevesenet skal stå på pinne for dem som har helt vanlige menneskelige problemer og sykdommer som går over av seg selv.

Og vi har vel alle vært ergerlig på ”syterne”. De som vi synes burde holde kjeft. De som burde vite bedre. De som ikke har noen problemer verdt å snakke om, etter vår mening. For sett utenfra er jo dette ”ingen ting” og i alle fall noe vi synes de burde tåle i et menneskelig liv. Vi gidder ikke å høre på dem; Lev, dans, tenk positivt og ikke ligg meg eller samfunnet til byrde blir svar de får.

Lignende uttalelser kan vi altså fra tid til annen også høre fra noen av dem som ikke bare har ytringsfrihet, men også ytringsmulighet titt og ofte ut i det offentlige rom. Rettferdig harme kan føles godt og viktig og på sin plass for den som uttrykker det. Noen kan nok bli vekket opp av en dvale av en riktig porsjon refs. Noen vil faktisk kunne komme på bedre tanker av slike taler ispedd banning, temperatur og folkelig språk. Det kan fungere som en lynavleder, en utløser, en utbalansering og en utblåsning også for den som får den i ansiktet. Men for mange vil den bare bli en trøkk, en dårlig samvittighet. En følelse av å bli misforstått, ikke bli sett, trodd eller tatt på alvor. For hvem kan måle et annet menneskes smerte?

Det finnes en annen ideologi, en annen måte å se på smerte og livet enn dette. Milton Erickson, den poliorammede, svensk-ættede psykoanalytikeren som kun kunne se fargen lilla og tok imot Hopiindianernes smykker som betaling. Han sa det slik: ”Folk er ok”. Det var rett og slett hans grunnleggende filosofi. ”Mennesker gjør sitt beste ut fra de forutsetninger de har og ut fra de handlingsmønstre de har tilgjengelig.” Og adferd er ikke alltid det samme som intensjon. Mye av dette har vi tatt til oss ved ILIANA akademiet.

Men vi tror ikke ”det beste” som enhver velger er den beste løsningen for den som velger dette, eller for samfunnet rundt for den saks skyld. Klaging og ”syting” er ikke funksjonelt i seg selv. Det mente nok ikke Erickson heller. Men det er den adferden som til en hver tid ligger i den enkeltes repertoar – eller skal vi si ”verktøykasse” – for hvis den ikke fylles opp med bedre verktøy så vil en stein måtte brukes som en hammer og to hender fungere som en sag.

Man kan latterliggjøre og skremme mennesker tilbake til stillhet og skam, men det hjelper ikke den enkelte å bli skjelt ut for at de har urealistiske krav til helsevesenet eller ønsker om et liv fritt for smerte. Det er alltid en positiv intensjon også bak urimelige ønsker. Det er mer nyttig å hjelpe den enkelte til å finne hvilke verdier som ligger bak handlinger og søken etter ”å bli sett”.

Når legen Skavlan gjør narr av alle som ikke kun bruker den skolemedisinen han tror på, og samtidig ber pasienter om å holde kjeft og holde ut sine engstelser og smerter og ikke løpe til legen så ofte, da har han ikke forstått den intense lengselen etter et bedre liv som de fleste etter min mening har, og har en rett til å ha. At han ikke vil ha meg på sitt kontor er ikke et problem for meg. For jeg har andre hjelpere og andre verktøy i min verktøykasse.

Selvfølgelig er jeg enig i at den enkelte trenger å ta mer ansvar for eget liv. Men hva betyr dette i praksis? Å ta ansvar betinger tilgang til indre ressurser. Legene Fugelli og Skavlan kommer begge fra det ”øvre sjikt” i samfunnet som alltid har fortalt ”folket” hva som er rett og hva som er galt, hva som er moralsk og hva som ikke er det. Det er på tide at fotfolket tas på alvor.

Jeg tror på å gi flere mennesker tilgang til indre ressurser. Dette må læres og det må rett og slett inn i skolen. I tillegg trenger vi en nedbyggingen av autoritære strukturer både i samfunnet og de vi er bærere av i vår egen psyke. Vi er fremdeles lært opp til å høre på autoritetene som vet så mye bedre enn oss selv. Vi trenger å vekke den indre autoriteten/læreren som kan lede den enkelte på egne veier og stå i mot stormene fra ”oven”. Jeg tror på selvutvikling i bred forstand, som en del av en kollektiv oppvåkning til felles glede og ansvar. For jeg tror at folk dypest sett er OK. Der er jeg enig med Milton Erickson. Livscoaching baserer seg på slike holdninger og utvikler den enkeltes muligheter til å ta mer og mer ansvar i eget liv. Da trenger man kanskje ikke å syte, fordi man vet hva man vil?

Er mitt problem at jeg ikke tåler litt temperatur i debatten? Sannheten er at jeg liker en frisk diskusjon – hvis diskusjonen er blant likeverdige. Og jeg har et behov for å komme de to eldre herrene i møte med en motvekt fra ”det surmulende folk”. For selv om det er noe i det de begge sier på hver sin måte, og jeg regner med at de begge faktisk har en positiv intensjon med det de gjør, så er det et problem at den rike hvite mann er overrepresentert i ordskiftet. Og dette er vi dessverre blitt vant til.

Mange gode humorister har en etisk holdning til latterliggjøring av andre. Spark oppover sier de, for makta trengs å utfordres. Å sparke nedover, slik disse to legene gjør ( den ene med humor og den andre med sarkasme), er ikke bare av det gode, og slettes ikke når den andre part sjeldent kommer til orde med egne synspunkter i det offentlige rom.

Livscoach Inge Ås

Hvor kommer de store drømmene fra?

Hvor kommer de store drømmene fra – og hvor ble det av dem? Husker du hva du drømte om da du var barn? Drømmene ligger på mange måter på vent dypt inn i SELV hvor vi ennå ikke vet hva de er. De vekkes etter hvert som vi møter verden. Som regel vekkes de av verdens motstand og av situasjoner som skiller seg fra drømmen. Som om verden trigger våre sanser, våre følelser og våre tanker. Vi berøres av det som treffer våre indre verdier. Vi berøres der vi er følsomme og har et sovende talent. Ikke alltid, men de vekkes ofte i negasjon til noe annet.
For barnet har drømmene med seg i møte med omverden. Barnet er ennå ikke en person med en utvokst personlighet. Det tar mange år, men underveis speiler og undrer barnet seg og forsøker å forstå både seg SELV og verden i ett stort sammensurium.  Barnet vet ikke hvem hun er – hun bare ER. Og det er gjennom å finne ut hva hun ikke ER, at hun etter hvert får form for seg SELV og i verden. Dette tar tid.

Barnet smerter av alt det som ikke klinger av det dype vidunderlige i seg SELV. Og etter hvert sier barnet til seg SELV; dette passer ikke, dette klinger ikke, dette føles ikke riktig.
Og etter hvert som evnen til å tenke utvikles kan barnet tenke: dette vil jeg ikke, det er ikke det jeg ønsker. Men før dette er det bare noe som forvirrer, som skaper kaos og ubehag, og barnet vil forsøke å bevege seg fra det.

Slik våkner drømmene som et narrespill fra innsiden. Gjennom å speile det vi ikke vil, ikke ønsker, ikke tåler, kommer ønskene krypene fram. Og så kan vi være så heldige at vi møter noe som klinger, som passer eller som i alle fall ligner.

Alle barn har sanser de helst benytter seg av. Noen elsker å høre stemmer, lyder, musikk. Noen barn elsker å se! Og andre barn elsker å bevege seg, å bli berørt eller lukte og smake. Og inn gjennom disse sansene oppdager barnet hva som er av verdi for nettopp dem SELV.

Husker du hva du likte som barn? Og ønsker du å finne dine store drømmer igjen?
Det er bladt annet dette jeg kaller “indre politikk”, å finne fram til de dype verdier, og så utvikle dem og handle på dem. Det er de store drømmene som gjør oss til dem vi er. Og det er de store drømmene som gjør oss modige i livet. Men hvis de store drømmene undertrykkes, som vi ofte gjør, vil de ligge der som store og små støysendere. Støysendere som gang på gang vil føre oss ut i feil valg og mye trøbbel.

Høsten 2013 vil jeg tilby en drømmeutdannelse i Stavanger (påmeldingsfrist 15. aug.) og i Oslo (datoer kommer) Men alle SELVutviklingskursene vil også føre deg videre i din søken etter de dype og store drømmer. For de er der! Du har ikke mistet dem. Men de trenger en kjærlig hjelpende hånd fra deg SELV!