En trollete debatt?

Hvor skal man ta tak? Og skal man det? Nytter det å komme på banen med noe som helst? Jeg tror de fleste gir opp. Og det er fristende. For jeg har fulgt med så godt jeg kan på Human-Etisk Forbund og foreningen Skepsis sin aksjon “Ingen liker å bli lurt” på FB og nettet, på Folkeopplysningen på TV og diverse utspill som ser ut til å spre seg i store deler av media for tiden og må rett og slett ta meg noen pauser innimellom fordi det hele er så massivt. Aggresjonsnivået minner om 70 åra og mange den gang så taleføre sin omfavning av AKP-ml  – som også benyttet seg av ufine personkarakteristikker og sleivspark av samme karakter. Jeg synes ikke det er rart at få orker å kaste seg inn i denne trollete debatten med mange hoder! Den falske todelingen mellom såkalte skeptikere og såkalte alternative skaper i seg selv en umulig arena for diskusjon. Jeg må innrømme at mye av dette provoserer meg.

En hver ansatt i det offentlige helsevesenet vil ikke kunne stå inne for alles handlinger innenfor helsevesenet. En offentlig godkjent fysioterapeut ser det ikke som sitt anliggende å “rydde opp i egne rekker” når det gjelder dårlige leger eller sykepleiere eller kiropraktorer. Like lite som en praktiserende homeopat se det som sitt anliggende “å rydde opp” blant healere eller fotsoneterapeuter. Dette er rett og slett tull og tøys!

Innad i hver bransje er det viktig å diskutere etikk, utdanne medlemmer slik at de følger lover og regler, bygge opp klageinstanser og holde seg selv faglig oppdatert. Mye av dette pågår innen flere organisasjoner, skoler og fagforeninger utenfor det offenlige helsevesen. Dette må selvfølgelig fortsette og offentlige diskusjoner er bra for å skape mer interesse og for at flere enkeltpersoner og grupper ser viktigheten av dette. Hver faggruppe har likevel ikke ansvar for andre enn for sine egen medlemmer, selv om det her også finnes en del bra tverrfaglig samarbeid. Men dette arbeidet er jo like viktig innad i helsevesenet og det er nok ikke bare jeg som ønsker et sterkere tverrfaglige samarbeid her også. Men dette er en pågående debatt.

En annen debatt er om man kan avvise alle metoder som det ikke har vært gjort vitenskapelige undersøkelser om virkningen på. ( Jeg tar med vilje ikke med her uenigheten om hvilke undersøkelser som holder hvilke vitenskapelige mål, og om hvilke undersøkelsesmetoder som kan brukes til hva.)
Det virker det som om visse aktører utøver en altoverskyggende autoritær hylling av vitenskapen som den absolutte sannhet. Dette sammen med en merkelig idé om at vitenskapen hovedsakelig har kommet i mål og at det viktigste er undersøkt på denne måten. Jeg tenker med skrekk og gru på hvordan urbefolkninger i regnskogen ville  få det om de fikk et forbud mot å bruke urter som ikke var vitenskapelig bevist hadde virkning, selv om de i mange generasjoner hadde erfart at de hadde det . Eller Indias Vediske medisin som faktisk i vitenskapens navn røves av patentagenter som så mener de eier en del av den nasjonale arven, bygget opp av tusenvis av Indias innbyggere i tusenvis av år. For en arroganse! Og for en urettferdighet!

Å bevise at noe ikke fungerer kan man sikkert gjøre med mye. Men å undersøke, kartlegge hva som skjer når det fungerer, det er det lite interesse for. Vi har mye mer forskning på det som går galt enn på det som går bra. Vi forsker for lite på sunnhet, for lite på muligheten for påvirkning fra et menneske til et annet. Dette anses som suspekt. Den menneskelig påvirkning som kanskje er en av de sterkeste midler vi har, er utkonkurert av kjemi. Men slik er jo den moderne vitenskap ofte bygget opp. Med påstander som skal motbevises. Og mye av dette er ok. Det mest interessant ved denne kampanjen er likevel for meg fraværet av nysgjerrighet om mekanismer bak det som oftest kalles placebo. Grunnen til at jeg savner dette er at placebo brukes som motargument i kampanjen mot alle metoder deltagere i denne kampanjen selv mener er lureri.

Det er BARE placebo sies det. Personen ble BARE bedre av placebo. Dette kan også man si om resultatene kirurgen som delte sine klienter i tre grupper fikk. To av gruppene fikk hver sin type relevant kneoperasjon og den tredje fikk narkose, kirurgen gjorde alle inngrepene i lufta, men de fikk et sår som ble sydd og ble fortalt at de hadde fått en kneoperasjon. Å gjett hva som skjedde? Jo de som ikke ble operert ble like friske som de operert! Betyr det at vi kan la være å operere? Selvfølgelig ikke. Mye Allopatisk medisin er nødvendig og bra. Men hadde det ikke vært bra om vi også kunne forske på og benytte oss av pasientens egen iboende evne til selvhelbredelse? For det er jo det placebo er.

Nocebo er å “lure” noen til å bli syk. Forskning/undersøkelser gjort i et kjølig og aggressivt miljø vil kunne påvirke resultatet hvis vi skal teste en behandlers evne til å igangsett placebo. Et støttende miljø vil kunne øke sjansene for å kunne finne noen av variablene som gjør det mulig å nå over til den andre med stimulerende behandling.

Selv innen genforskning snakkes det om at det er omgivelsene som skrur av og på gener. Omgivelsene våre er også de emosjonell omgivelsene våre. Noen som lytter, som støtter og som lindrer. Kombinasjonen av behandlerens innstilling og tilstedeværelse er muligens like viktig som selve behandlingen, og kanskje til og med nøkkelen til at noe kan aksepteres på et indre plan hos den enkelt klient / pasient?

Comments are closed.