Ønsker vi bare lykke?

Lene Wikander har skrevet en interessant kronikk på www.tarapi.no “De tar livet fra meg med lykke” skriver hun. “Og får du attpåtil kreft eller en annen potensielt dødelig sykdom i dette rosa bomull-samfunnet vi kaller verdens beste land å leve i, så er det bare èn vei ut av uføret. Det er å vise takknemlighet, glede og positivitet over berikelsen en slik motgang gir deg. Å vise svakhet er den største synd og langt på vei kanskje også selve årsaken til hele elendigheten når alt kommer til alt.”

Vi skal kanskje ikke så langt tilbake i historien for å finne ideene om at sykdom er en straffedom fra en allmektig Gud. Man skulle kanskje tro at et mer sekularisert samfunn som vårt hadde tatt knekken på denne tankegangen, men nei, den har rett og slett ikke dødd ut, men dukker opp igjen blant annet i visse deler av den aller mest positivistiske retningene innen New Age og med aktive følere inn i den store veileder/coaching bransjen. Jeg skjønner motstanden mot påført lykke og mistenkeligjøringen i forbindelse med egen delaktighet i forbindelse med sykdom.

Å forlate offertankegangen er likevel viktig i seg selv. Men pass på at du ikke ender i den andre omnipotente grøfta! Å være medskapende er for meg et bedre begrep. Å tenke på seg selv som medskapende innebærer selvfølgelig også noe ansvar. Men det betyr ikke at du tar på deg skylden for alt som skjer i ditt liv. Å være medskapende gjør det mulig å være delaktig i det som skjer rundt en selv og i en selv i livet. Men det betyr likevel ikke at du har alle tenkelige muligheter eller kan bestemme over alt. Det er tydeligvis vanskelig å forstå at det finnes valører mellom svart og hvitt, mellom lykke og ulykke, mellom å være offer og være Gud.

Lykke er heller ikke den eneste ønskelige tilstanden i livet. Alle emosjonene fra sinne, frykt, sorg og glede kan oppføre seg som mer eller mindre funksjonelle. Og når de her og nå ikke alltid er funksjonelle heller, vel så kan de ha den funksjon at de setter en i kontakt med tidligere erfaringer, som kan ha godt av å bli luftet ut og husket igjen.

Sorg og gråt har begge en funksjon i seg selv. Frykt er helt reelt. Og å undertrykke frykten gir den faktisk større makt. Sinne kan også bane vei slik at ubrukte krefter får komme fram. Og overstadig lykke er ikke alltid av det gode. Det kan få barn til å kaste opp og det kan faktisk få noen til å kjøre av veien.

Vi sitter som samfunn fremdeles ganske fasst i den kristne todelingen av verden. Godt og ondt, svart og hvitt, rett og galt. Denne oppdelingen fremmer ikke vekst. Vi mennesker ligner resten av naturen på den måten at det kommer tider hvor motstand krever noe annet av oss enn vi trodde før vi ble rammet.

Det er kanskje ikke så merkelig at lykke og vel-lykke-thet har blitt udiskutable mål i vår kultur. Vi gjemmer det vi opplever som ubehag, selv om de fleste av oss faktisk opplever at motgang og tyngre emosjoner bringer en dybde inn i livet vårt og at død og sykdom ofte kan vekke oss fra en “rosa drøm”.

Nå har ikke jeg noe i mot rosa heller. Rosa er en farge som får gjennomgå i mange sammenhenger rett og slett fordi den forbindes med kvinner. Mannlige homoseksuelle fikk den rosa trekanten i nazileire, fordi de ikke var ansett som ordentlige menn. Lesbiske fikk den sorte trekanten fordi det var djevelens farge, og faktisk enda værre enn rosa. For når noe kalles rosa, vet vi at det ligger en ikke så alfor gjemt kvinneforakt i utsagnet.

Jeg forstår likevel godt hva Lene Wikander er sint for, og jeg deler mye av hennes tanker. Jeg deler hennes kritikk mot den mest ekstreme siden av “the secret” ideologien, og har vel vært en av de få innen alternativbransjen som har holdt kritiske foredrag om dette fenomenet. Men jeg vil heller ikke i den andre grøfta. Tanker og affirmasjoner kan hjelpe i en tilfriskningsprosess, men de står ikke i motsettning til å tillate mange av de naturlige reaksjonen vi som mennesker har på sykdom og smerte, Tvert i mot. De tanker vi undertrykker kan virke som indre støysendere og skape mer ubehang. De tanker og emosjoner som får lov til å komme fram i lyset er med på å gi livet valører som også er viktige å ta med, og så kan de være med på å styrke den som tør å føle!

5 kommentarer til Ønsker vi bare lykke?

  • Daria

    Godt skrevet Inge. Takk for et mer nyansert innlegg i debatten. Jeg er hjertens enig :) Livet går opp og ned, og det er viktig å være tilstede i alt og ikke feie alt det ubehagelige under teppet, eller pakke det inn i rosa tyll. Samtidig hjelper en seg selv ut av offerrollen ved å gi slipp på de vonde tankene etterhvert, når de har gjort sin nytte, ellers graver man seg bare dypere ned psykisk. Balanse i alt, som jeg pleier å si, er det viktigste, ikke pur lykke.

  • Randi Rodal

    Hva er sannhet? Med eller uten Gud? Så ateistisk skrevet; og hvor henter du dette fra? Jeg bare spør igjen. Hva er sannhet? Det finnes mye mellom himmel og jord, hvilket jeg ikke tør kimse av.
    Tenk bare på hvordan mennesker omtaler sine verk som skaperverk! Hva har de tatt det fra utenom det som virkelig var der fra før? Grunnmaterialene. Men de kom vel med et Big Bang.
    Vennlig hilsen Randi Rodal

  • Siv

    Mener du virkelig at noen er velget å være ofre i eget liv? Hva med de som er alvorlig deprimerte eller på annen måte alvorlig syk?

  • Hei Siv. Et av mine poeng er at vi hverken er fullstendig offer eller fullstendig omnipotente. “The secret” og det jeg opplever Lene Wikander kommenterer er en idé om at alle kan tenke seg ut av enhver vanskelighet bare de er positive nok, noe jeg ikke tror er en nyttig oppskrift for bedre innflydelse på eget liv. Alvorlige syke, som du nevner, får nettopp påført skyld ved denne ideologien.
    Samtidig er det vanskelig å komme videre i livet hvis du oppfatter deg selv som et fullstendig offer uten noen som helst innflydelse. Det er nettopp nyansene jeg prøver å si noe om, og hvordan en svart/hvitt tenkning ikke gavner noen.

  • Hei Randi. Mitt blogginnlegg dreier seg ikke om sannhet eller ikke. Ei heller om Gud eller ateisme. Men jeg er glad for at ideen om at sykdom er en straffedom fra Gud ikke er så sterk i vår tid som den engang var. Mulig du mener Gud straffer med sykdom, men denne tankegangen er jeg altså uenig i. Jeg mener dessuten at en svart/hvitt tankegang er vanskelig å leve med og hindrer vekst. Polaritetstankegangen er sterkt representert i kristendommen ( legg merke til ordet dommen). Mine meninger har utviklet seg gjennom 30 års erfaring som SELVutviklingslærer og Livs coach. Hvordan universet ble til vet jeg ikke og hvis du mener du vet det, så bygger du det på tro, som er ok, men det er ikke sannhet. Ateisme kan være like religiøst som en som påstår de har en religiøs sannhet. Min tankegang er nok mer holistisk. At jeg kanskje kan virke litt bastant får så være.